En enestående, smertefull, uhyre viktig og direkte skremmende avslørende dokumentar omkring pedofili, overgrep, massepsykose og den uhyre vanskelige grenseoppgangen mellom skam og skyld.
Det handler om Arnold Friedmans jødiske familie. Han er lærer, pianist, datainstruktør og familiefar i en tett amerikansk østkystsmåby. En dag blir hans store hemmelighet avslørt: Han har bestilt barnepornografi fra Nederland; han er pedofil.
Derfra starter marerittet. For snart blir det reist en langt større sak: Hans hjemmeundervisning av lokale gutter i data blir av politiet påstått å være rene overgrepsorgier bl.a. med voldtekter. Arnolds 18 år gamle sønn blir siktet som medskyldig.
Familien splittes; samfunnet, politiet, naboene, mediene - alle er enige om skylden.
Benektelser
Og midt oppe i dette: Familiens sønner anskaffer seg videokamera. Og hele prosessen, kranglene, sorgen, benektelsene, ventingen - alt! - blir festet på film. Dette enestående filmmaterialet er stilt til filmens disposisjon. Altså: En overgrepssak filmet innenfra den antatte gjerningsmanns familie.
Det blir uhyggelig. Og etisk meget tvilsomt. For hvis noen mener de har sett personutlevering før, bør man få med seg dette. Det er rått!
Dramaturgien er - mildt sagt - glimrende. For også seerne etterlates innledningsvis i den nokså vanlige sosiale og til dels juridiske antagelse: Pedofile er skyldige. Punktum.
Skam
Men er det virkelig tilfelle? Er de to tiltalte virkelig berettiget de utallige tiår de får bak murene? Og er farens personlige skam over sin legning det som gjør det mulig for juristene å i praksis utrydde ham?
Filmen gir ingen klare svar. Men med en gjennomført vilje til å utkrystallisere smertefulle, men nødvendige tankemodeller, blir man i overveldende grad tvunget til refleksjon på områder som aldri må slutte å plage oss. Slett ikke i Norge.
JON SELÅS