Miserabelister med maskara
De er etter alt å dømme over sitt beste. Det er jo liksom grenser for hvor mange sanger du kan skrive om å slite med amfetaminnedturer i skitne hybler i London.
Men selv om kvaliteten på både singlene og albumene deres har sunket i løpet av de siste fire årene, skal det sies at Placebo har hatt sine øyeblikk.
I det minste inntil de nådde en grå vegg av furtent balladesutremikleri på deres album av fjoråret, begredelige «Sleeping With Ghosts».
Sangene deres har en tendens til å høres mer monotone ut enn de muligens er, grunnet Brian Molkos gneldrete stemme og en produksjon som er mer humørløst bombastisk enn tilrådelig er.
Men altså, «Nancy Boy», «Pure Morning», «Slave To The Wage» og «Special K» er potent, androgyn rock. De nye låtene løser ingen problemer for dem, men skaper for så vidt ingen nye heller.
MORTEN STÅLE NILSEN