Smøremykt om Cole Porters musikk og konfliktfylte dobbeltliv.
Filmmusikalen om den berømte sangforfatter og komponist Cole Porter er en underlig «dobbel» opplevelse: av himmelsk musikk og gylne øyeblikk. Og av en selvforelsket, teatralsk setting som gjør filmen til noe nær sin egen klisjé.
For det er en himmelvid, uoverkommelig avgrunn mellom filmens smektende form og de avsløringer den gir av byrden ved å leve et dobbeltliv: På den ene siden nesten helt lykkelig gift. På den annen som høyst «utagerende» homofil. Den gang syndefullt og i dypeste hemmelighet for de fleste unntatt hans kone.
Den nesten uhyggelig allsidige Kevin Kline gir maksimalt liv til den tiltagende mumifiserte Porter, mens Jonathan Pryce har en lite takknemlig oppgave som lyttende «vegg» i komponistens enetalende tilbakeblikk på seg selv. Mens Ashley Judd smiler seg anstrengt gjennom rollen som hans hustru - inntil det utålelige tolerant.
Porters ørekjælende klassikere driver motstandsløst inn i våre ører og samtidig handlingen fremover, der de i tur og orden får markere milepælene i komponistens liv og tiltagende berømmelse.
Ufattelig vakre er de, i sin friksjonsfrie harmoni av tekst og musikk. Men selv det motstandsløse - eller nettopp det - kan bli noe monotont i lengden. Når de fløyelsmyke klassikere strekker seg som en perlerad mot totimersmerket, har det vært nok en stund.
De heteste blant dagens hete stjerner fremfører Porters eviggyldige sanger, og holder seg tro til filmens setting. Man kan ikke verge seg mot tanken på hvilken vidunderlig film det kunne blitt, hadde de kunne satt sitt mer markante preg på Porters musikalske skatter.
ELLEN MARGRETHE SAND