Med spill som «Doom», «Tomb Raider» og «Super Mario 64» hastet spillverdenen over i 3D. De gode gamle 2D-spillene ble henvist til skraphaugen til fordel for mer kompliserte og grafisk overlegne etterkommere.
Men todimensjonale konsepter nektet å dø på skraphaugen. I steden har det utviklet seg et sydende samfunn av spennende kreativitet som ikke infinner seg med at 3D automatisk er bedre enn 2D.
Noen av disse konseptene lever i beste velgående på Game Boy Advance, hvor spill som «Metroid: Zero Mission» og «Mario & Luigi: Superstar Saga» klarer å overgå de fleste tredimensjonale konkurrentene.
Andre konsepter bobler i undergrunnen hos en- og tomannsforetak, som utvikler og distribuerer sine todimensjonale kreasjoner på egen hånd.
Og så har du Treasure da. Spillselskapet som nærmest på egen hånd har revitalisert den klassiske todimensjonale skytegenren og overført den til dagens høyteknologiske konsoller.
Med «Ikaruga» tok de Gamecubespillere med storm. Nå er det PS2-spillere som står foran en herlig old school-opplevelse med det fantastiske «Gradius V».
Spillbarheten kan beskrives med få ord: Du styrer et romskip med våpen, og skal skyte andre romskip. På slutten av hvert brett treffer du på en boss, som naturlig nok er ganske lei å få has på.
Men ved å koke spillbarheten ned til noe såpass simpelt, fanger man ikke de rike nyansene i det man opplever.
Kreativiteten i brettdesignet, de herlige våpnene og den deilige grafikken - som plasserer 3D-bakgrunn i 2D spillbarhet - for eksempel. Og, ikke minst, den ufattelig tilfredsstillende følelsen av å finne mønsteret i bølgene av fiender, og elegant tilintetgjøre motstanden en etter en.
Det går nemlig fort unna i svingene, og man må tenke og reagere kjapt for å overleve. Etter hvert kommer man til en nesten mediterende tilstand hvor man ikke lenger tenker før man reagerer, man reagerer simpelthen automatisk. Håndkontrolleren blir en «påmontert kroppsdel» med tilsynelatende direkte tilgang til nervesenteret.
Og det er her de beste todimensjonale skytespillene skiller seg ut fra moderne 3D-varianter. Du får en ren, ubesudlet spillbarhet som gjerne kan sammenlignes med for eksempel «Tetris». Det å komme seg videre, det å overleve den heftige motstanden, er belønning nok i seg selv.
Med «Gradius V» har Treasure og Konami levert en av årets aller kuleste spillopplevelser. Litt fordi det er forfriskende annerledes og deilig nostalgisk anno 2004, jeg innrømmer det.
Men mest fordi det er et utrolig bra spill, uansett om kalenderen viser 2004 eller 1988.