Er du lut lei selvgode spesialagenter med dyre klokker og dollarglis? Da er kanskje «Evil Genius» det som skal til for å få litt avbalansering.
Med et nærmest blendende glimt i øyet, har utviklerne her skapt et strategispill som kombinerer både humor og alvor. Og det hele er pakket inn i en stilig, fargerik og lett gjenkjennelig drakt som bærer preg av 60-tallets spionfilmer.
Som en av tre mørke og lett sinnsforvirrede skikkelser, er det ultimate målet å skaffe seg et totalt verdensherredømme. Og underveis må du trå over en god del lik.
Sånn cirka to-tre tusen lik, antakeligvis.
I det som er en slags salig blanding av «Dungeon Keeper» og «Theme Hospital», må du bygge den slueste, skumleste, mest effektive og best beskyttede undergrunnsbasen i verden. Og hva er vel bedre enn en forlatt øy langt ute i hvorsomhelst?
Ved å bruke et lettfattelig og godt forklart grensesnitt, skal du blant annet plassere ut kontrollrom der du kan holde styr på dine planer om verdensdominasjon, et fryselager for å oppbevare likene av de mange uønskede besøkende, og oppholdsrom for dine ivrige ansatte.
Og i de mange stålbelagte gangene er det også naturlig å sette opp smarte feller, sikkerhetskameraer og dører bevoktet av dine veltrente gorillaer.
Samtidig må du trene opp alle de som er nødvendig for å drive en underjordisk base av pur ondskap. Teknikere, vitenskapsmenn og soldater har alle sine roller.
Du står naturligvis midt i det hele, klar til å kakle ut et skummelt «ha,ha,ha» til fangene dine, og eventuelt ta kverken på eventuelle undersåtter som måtte sluntre unna arbeidet. Det er nemlig hardt arbeid å drive et fungerende hovedkvarter som i stor grad består av samfunnets uønskede medlemmer.
Og sist, men ikke minst må du sende styrker ut i den vide verden for å begå lysskye handlinger slik som å kutte oljeledninger eller kidnappe stakkarslige hotellansatte, for på den måten å bygge opp ditt omdømme som verdens ondeste individ.
Det hele fungerer såpass godt at «Evil Genius» nesten er en ren genistrek.
Men bare nesten.
For mens spillet har en flott evne til å dra deg inn fra første stund og bombardere deg med avgjørelser og detaljer som virkelig fenger de første timene, dabber det etter hvert litt av.
Etter en stund begynner «Evil Genius» å avsløre at mye av det å være et ondt geni ofte går ut på å vente i lange tider mellom begivenhetene. Du er ikke en så stor del av handlingen som du egentlig burde være, og straks selve konstruksjonen av basen er over, får du som spiller en slags tilskuerstatus.
Heldigvis er ikke dette så grusomt som det i teorien kunne ha vært. Din underjordiske base byr nemlig på en omfattende mengde interessante animasjoner, eksempelvis i form av gisler som blir «forhørt» i en mixmaster, eller inntrengere som faller for en av dine mange feller.
Om det når helt opp til det «Dungeon Keeper» klarte å levere i sin tid, er det litt vanskelig å si. «Evil Genius» presterer å gi oss et friskt og spennende konsept, som i hvert fall bør falle i god jord hos de fleste strategifrelste.
Men I motsetning til strategispill slik som «Age of Empires», vil ikke «Evil Genius» leve evig på grunn av sitt noe begrensede innhold som egentlig ikke appellerer til repetisjon.
Derimot er det solid og morsom underholdning så lenge det varer.