Lang og strevsom reise «Verden rundt på 80 dager» i tvilsomt selskap.
Ingen burde naturligvis slippe løs som radbrekker av den eventyrlige 50-tallsklassikeren «Jorden rundt på 80 dager» uten Svært Gode Grunner.
En harselerende og frekk farse kunne naturligvis vært en slik grunn. Og det er trolig akkurat hva hensikten har vært.
Men dessverre ikke resultatet.
Bare i få og korte sekvenser slipper en slags lettelsens humring til, der den smågale trio Philias Fogg, Passepartout og en eventyrlysten, fransk servitrise - som slenger seg med fra Paris - bedriver sitt omskrevne kappløp mot klokken.
Passepartout er ikke lenger Passepartout - til gjengjeld denne versjons hovedperson og ektefødt kineser (Jackie Chan) - hvis eneste hensikt med reisen er å bringe hjem igjen sin landsbys bortrøvede lykkefigur. Som han da først må rane tilbake.
En viss sjarm, sunn galskap og solid fantasirikdom - aldeles spinnfritt over Jules Verne - preger unektelig denne reise. Som likevel fremstår først og fremst som lekegrind for Jackie Chan og hans ferdigheter i kampsport - nå til stadighet brukt i komikkens prisverdige tjeneste.
Men det hjelper ikke til mål. Faktisk ikke engang så langt som til avreise - som først får skje etter aldeles utmattende, innledende manøver.
Farsen er en forrædersk, storforlangende form. Den skal overdrive alt. Men i forstørrelsens sterke lys, blir det umorsomme - æh - ikke morsommere. For å si det mildest mulig.
ELLEN MARGRETHE SAND