Lettsett romantisk komedie i den ikke tilfeldige kombinasjonsgren tennis og kjærlighet - henlagt til (og delvis filmet under) Wimbledon-turneringen.
Den ryster ingen grunnvoller, den røver ingen ro. Alt den vil - og kan - er å bidra med halvannen, hyggelig time til ditt gud vet hvilket øvrige liv. Hvilket den gjør på utpreget britisk vis: med et fjærlett anstrøk av vidd og en ikke ueffen eleganse - der den rørende spekulativt er henlagt til det tilsynelatende så dannede liv rundt Wimbledons centercourt. Og dens spillende jetsett'ere.
Her møtes to motpoler - en aldrende (i toppsporten vil det si rundt de 30) og for sterkt nedadgående brite (Bettany), nå ranket som «bare» 119 i verden. Og en vibrerende ung, sterkt oppadstigende amerikanerinne (Dunst).
Hun overrumpler ham, hun forvirrer ham - og hun erobrer ham. Et utypisk og derfor ganske takknemlig filmpar, der hun synes å være kjærlighetens offensive forbruker, han dens sårbare og hardt angrepne offer.
Liksom-tennis
Romantisk komedie er romantisk komedie - sjelden skjemmet av brå og uhørte overraskelser. Så heller ikke her. Til gjengjeld bruker den sin uhyre takknemlige, visuelle ramme av tennis, konkurranse og oppskrudde Wimbledon-stemning til absolutt siste slag, elegant filmmanipulert. Med John McEnroe og Chris Evert vakkert dandert som ekstragodis i kommentatorboksen.
Alt-i-alt: En småpen double liksom-tennis og liksom-love - hårfint over nettkanten.
ELLEN MARGRETHE SAND