De er som villdyr, de går på coke, de er flokkdyr på jakt etter blod. De er de beryktede britiske fotballramp (hooligans) som bruker fotballkamper utelukkende som trigger for gjengmakt og vill vold. Fordi det er gøy, fordi det gir spenning, fordi det er selve meningen med livet.
Den forrykende og drivende velskapte «The Football Factory» skildrer en gjeng Chelsea-hooligans fra Sør-London med en nesten dokumentarisk nerve og autentisitet. Desto mer fordi den ikke unnskylder, anklager eller forsvarer. Bare viser.
Det holder.
Det holder i hundre og tilbake - fordi det absolutt intet har å gjøre med fotball. Men som med det meste av hærverk, gjengvold og pur ung kriminalitet: Av voldsomme krefter på villspor.
Her, i Sør-Londons forstemmende, mistrøstige gater, er ingen korrigerende, meningsskapende krefter å øyne, sterke nok til å pense villskapen over i mer kreative spor.
En gammel bestefar og krigsveteran er det nærmeste man kommer. Forbilde også for rampens mest forstemmende figurer, et par livsfarlige, 40-årige gjengledere av åpenbar fascistisk legning.
- De forstår ikke at jeg kjempet i krigen for å bli kvitt akkurat folk som dem, påpeker bestefaren arg. Og kan muligens, en gang i fremtiden, stå som nettopp det korrigerende fremtidshåp for filmens hovedperson Tommy Johnson, overbevisende spilt av Danny Dyer.
Fotball ses i «The Football Factory» kun indirekte og på TV. Fotball bare forsyner fotballrampen med oppmerksomhet og fellesskap av action og følelser som de kanaliserer i helt annen retning. Det kunne vært hva som helst annet. Men få unnslipper, i et nabolag der gjengrampen dominerer over absolutt hele linjen - idoler for enhver småtass på søk etter forbilder av kraft og frihet.
«Jeg er presset sammen som en springfjær og klar til å briste, og sex gjør det ikke for meg lenger. Jeg trenger vold for å kjenne at jeg fortsatt lever.»
Det sier hovedperson Tommy et sted midtveis i filmen. Britene kjenner hooliganfenomenet bedre enn noen. Bare britene kunne trolig laget en så drivende vital, dampende autentisk, velspilt og livsfarlig troverdig film over et så faktisk livsviktig innhold.
Gyldig langt ut over sitt tema.
ELLEN MARGRETHE SAND