Leif Ove Andsnes sniker seg inn på denne platen.
Hvis man ikke følger med, merker man ikke at han har begynt å spille før han har holdt på i noen takter. Det er på alle måter en kompliment i denne musikken. Til dels er det komponistens skyld. Man venter ikke, og publikum på Mozarts tid kan aller minst ha ventet det, at pianoet skal komme inn så fort og svare på strykernes første figur. Men det skjer også fordi Andsnes spiller så klart, lett og varmt at klangen i instrumentet hans virkelig kan blande seg med Kammerorkesterets utmerkede strykere. Sammen spiller de Ess-dur-konserten med et rent, sorgløst uttrykk som kler den. Som kontrast til dette makter de også å vise oss en annerledes Mozart i den neste konserten, som er skrevet åtte år senere. Med to uavhengige fagottstemmer er den mørkere og større anlagt, men den forløper også roligere og sikrere, noe Andsnes og orkesteret formidler. Hvis det først skal være Mozart på klassiske instrumenter, er det vanskelig å tenke seg noe bedre.
HILD BORCHGREVINK