Sterkt og foruroligende om far og to sønner på besynderlig reise i film med mange lag, «russisk» sjel, stringent form og mange hemmeligheter.
I fjor vant den Gulløven i Venezia, til sammen har den utløst det rene prisras på sin festivalferd over verden. Det er nesten utrolig at denne enkle, men innholdsrike film er laget av en debutant i spillefilm. Men med solid og lang bakgrunn i faget.
For dette er en film av det sjeldne slag som i sin enkle fortelling gjemmer hav av muligheter. Den kan - muligens - være et bilde på Russland. Eller handle om den arketypiske kamp to sønner og en far imellom - med drag fra bibelhistoriens Kain og Abel.
Eller den ses rett og slett som den fremstår: En fortelling om en far som bare plutselig er tilbake, etter 12 års fravær. Og umiddelbart gir seg av sted igjen - nå med sine to himmelfalne sønner - på en fisketur med tiltagende gnisninger. I et åpent og nordlig, stadig tåkelagt landskap. Der far også har annet, aldri avslørt ærend.
Hvordan man enn ser den, er den full av gåter. I det hele tatt: «Det ufortalte» er vesentlig i «Tilbake». Ett stort mysterium får tilskudd av mange små, som alle henger sammen.
Henger sammen
Det er som en reise i sinnets irrganger - og det er kanskje akkurat hva den er. Ser man den som et bilde på dagens Russland - det høyst ambivalente forhold til en brutal, lenge fraværende «far» - gir det ytterligere dimensjon til filmen.
Valget er vårt.
Åpningsscenen blir stående billedsterkt igjen på netthinnen - genial i sin tredoble funksjon som enkeltepisode, som varsel om det kommende drama og som oppvekstopplevelse av universelt, evig gyldig slag.
Alt henger sammen i «Tilbake». Også dens gåter. Som derfor aldri irriterer mer enn de åpner, vekker og beriker.
ELLEN MARGRETHE SAND