Pussig album fra mann med uryddig stemme.
Magne Furuholmen kommer fra a-ha, og harde fans har definitivt en overraskelse i vente om de våger å sjekke ut «Past Perfect Future Tense», som i sannhet er blitt et annerledes album fra en mann med en mildt sagt særegen stemme.
Magne Furuholmen går sine egne veier når han opptrer utenfor a-ha. Noe annet ville vært meningsløst, men han tar'n uansett helt ut på et sjarmerende og lavmælt album.
Furuholmen kan nemlig skrive nydelige sanger. Det demonstrerer han til fulle på «Past Perfect Future Tense».
Derimot har han strengt tatt en stemme som nesten bare en mor virkelig kan elske.
Likevel fungerer det på et snodig vis. Furuholmen serverer lo-fi visepop, rufsete pop og skeiv rock av det melankolske slaget.
Altså en setting hvor den såre undertonen i den uryddige og vaklevorne stemmen kommer til sin rett i de rustikke arrangementene.
Dette er ikke årets mest umiddelbare utgivelse, men materialet vokser, og det lever sitt eget liv på siden av det aller meste.
Og tittelkuttet, kjære lesere, er så vakkert og sørgmodig mollstemt at du bare må spille sangen om igjen.
Det samme gjelder for så vidt «Little Angels», «Obsolete» og «Nothing Here To Hold You», mens «2cU Shine» er en låt som hverken Radiohead eller Coldplay (bassisten og trommeslageren fra bandet dukker opp her) ville ha skammet seg over å skrive.
ESPEN A. HANSEN