Det er tull og tøys og spøk og sprøyt, naturligvis. Men det er frydefull, genuin og absolutt velskapt moro.
«Shrek 2» tar opp tråden der den teknisk nyskapende «Shrek» slapp den. Alt vi savner denne gang, er den nye teknikks overrumplingseffekt fra nummer én.
Jo, og kanskje et par småting til.
For det er unektelig amerikanerne selv som får med seg storparten av de mange små referanser til virkelighetens USA. Den gode, lille ekstra gledeskløe, som kommer det voksne publikum til gode, og som også gjør «Shrek 2» til en film for alle generasjoner.
Også «Shrek 2» er laget som et høyst uhøytidelig «eventyr», i teknisk moderne animasjonsdrakt og bestående av en ustyrlig blanding av mennesker, dyr og fantasifigurer.
Eventyrrammen er syltynn, dets eviggyldige elementer kunne med fordel vært bedre utnyttet.
Hovedfigur er fortsatt det godmodige monster Shrek. Nå er han blitt gift med den vakre prinsesse Fiona fra landet «Langt, langt borte». I sin enorme kjærlighet har hun inngått den totale forandring, og ligner til forveksling sin ektemann: Grønn, bred og godmodig.
Når de to legger av sted på reise til hennes foreldre - kong Harald (!) og dronning Lillian langt der borte, er det med Shreks pratsomme venn eselet på slep. En selvbevisst katt er fjerde medreisende.
Ingen eventyrreise uten kamp og motstand. Her møtes den så vel internt (en konge som sterkt misliker sin datters ektemann) og eksternt (den onde fe, som ønsker prinsessen som egen svigerdatter).
Men kanskje, faktisk, har ikke alle sett den første «Shrek». Og et smart, lite resymé hadde vært på sin plass.
For øvrig: God reise! Bagasjen er lett, ruten ukomplisert. Og målet så absolutt langt nok borte!