Prangende tittel, sjenert plate.
De var voldsomt til «norgesvenner» en stund der, denne franske kvartetten, paradoksalt nok rundt deres andre og minst spennende album. Nå har de kommet til det fjerde, som er noe av en retur til den mer elektronisk marinerte softrockpopen de dyrket på debutalbumet.
Manøveren er ganske vellykket, men ikke så sprudlende som det den herlige albumtittelen og supersingelen «1901» gir inntrykk av. Det handler vel om at det ikke er så lett å sprudle i runde fire som i runde én, i tillegg er albumet preget av en litt mutt stemning, også der den prøver å være på sitt gladeste. Paradokset slår liksom ikke ut i ordentlig «gladtrist» heller, snarere fremstår det beskjedent.
Dette sagt: Elegant, dannet pop som er pen i tøyet og står med luen i hånden er ikke det verste man kan utsettes for, og Phoenix er utvilsomt dyktige til å dyrke sitt eget uttrykk. De har imidlertid et visst behov for å finne igjen X-faktoren de mistet et sted på veien.
ANBEFALTE KJØP: «Lisztomania», «1901», «Fences», «Love Like A Sunset Part II»
THOMAS TALSETH