HANDLER OM: Mens de har heftig sex, faller parets unge sønn ut av et vindu og dør. Ødelagt av sorg, reiser de to til sin hytte i skogen, Eden, for å forsøke å reparere sorgen og gjenopprette livet.
Men jævelskapen er løs, både i naturen og parets sinn; infernoet blir Bare verre og verre.
DOM: Lars von Trier har gitt meg noen av livets største filmopplevelser. Nå også en av de aller, aller verste, etter verdenspremieren på «Antichrist» her i Cannes i går kveld.
Filmen er uhyre eksplisitt i alt sitt vesen. Sexen er det minst problematiske, selv om det kopuleres heftig i en slags ordløs - og ikke alltid like relevant - desperasjon i de fleste sammenhenger.
Verre er de uhyggelig eksplisitte volds- og torturscenene, av - får man si - jæveligste sort.
Selvfølgelig er filmen dyktig laget og interessant i mange henseende; vi snakker tross alt om Lars von Trier! Han favner vidt; han forsøker å lage en slags freudiansk skrekkthriller, en film om ondskap i sin mest utstuderte form, han vasser i skrekksjangerens sataniske natursymbolisme. Og midt oppe i det hele: En del ustyrlig komikk, av alle ting.
Det store problemet med «Antichrist» er dens mangel på sammenheng. En periode tror man det handler om oppgjør mot så mange kulturers kvinnehat. Det ender med et slags uforsonlig kvinnehat fra filmen selv. Hans oppgjør med Freud, blir frueudianisme i sin mest karrikerte form. Harde scener, vold, tortur og selvskading kan ha sin funksjon i en film. Problemet blir uløselig i det øyeblikket man opplever at dette gjør Lars von Trier faktisk for å holde ap med folk, gjennom å vise hvor langt han selv akter å gå.
Bare tittelen «Antichrist» - den store satans tilbakevending til jorden for å ta all makt i sine hender - viser at selv en til tider genial danske kan ta munnen for full; det er langt fra alt som kan brukes som en slags privat terapeutisk onani - og fremdeles håpe at det er relevant som en filmverk verd å bruke tid, krefter og - eventuelt - intellektuell kapasitet på.
JON SELÅS