På papiret har konseptet bak «Stalin vs. Martians» potensiale, iallefall hvis man har sansen for absurditeter i god, gammel Monthy Python-stil.
Dessverre virker det som om de russiske utviklerne ikke helt har skjønt hvordan denne typen humor funker.
Det holder ikke å peke glisende på skjermen og si: «Se der! Sovjetunionen må sloss mot fargefulle marsboere med punkrock i bakgrunnen! Er det ikke morsomt?». Man må nemlig gjøre noe ut av det, flette inn noen treffende referanser eller skape artige forviklinger.
«Stalin vs. Martians» er en stand-up komiker som kommer sprettende inn på scenen med trommevirvel, salto og klovnedrakt, men har glemt å skrive manus.
Uten humoren er det da heller ikke mye igjen å skryte av, som strategispill er «Stalin vs. Martians» kort og godt en katastrofe.
Si din mening:Diskuter dataspill her!
Riktignok er ikke dette noe stortittel fra en topputvikler, men det er faktisk ingen unnskyldning for å lage en hjernedød strategisuppe som stinker slurvete hastverksarbeid lang vei. Iallefall ikke når man krever penger for det.
Alle oppdragene er lagt opp på omtrent samme måte, man starter med en beskjeden startstyrke og et generisk oppdrag av typen «angrip marsboerne i by X». For å få flere enheter må man plukke opp gullmynter fra drepte fiender og velge forsterkninger fra en meny.
Her kan man i teorien også kjøpe midlertidige bonuser. Hva slags effekt de har er fullstendig umulig å vite før man har prøvd dem, og selv da er det ikke alltid like godt å si.
Anmeldelse:Sword of the Stars
Anmeldelse:World in Conflict: Soviet Assault
Anmeldelse: Empire: Total War
Enda verre er det med selve kampene. Mens marsboerne har omtrent like god kunstig intelligens som en litt påkostet elektrisk gressklipper, må moderlandets stolte sønner se seg slått av en gjennomsnittlig hagesaks.
Verken enhetene dine eller hagesaksen gjør noe som helst på egenhånd, men sistnevnte pleier i det minste ikke å eksplodere uten skjellig grunn.
For det er sannelig ikke lett å se hva som foregår i kaosgrauten som oppstår når hærstyrkene braser sammen. Mens noen panservogner ser ut til å tåle flodbølger med pikmin-kloner og forvokste leke-elefanter, tar andre kvelden nesten før de når frem til slagmarken.
Sannsynligvis har det noe å gjøre med den manglelfulle animeringen, med et par hederlige unntak er det rett og slett umulig å se hvem som angriper hva.
Hadde «Stalin vs. Martians» vært utviklet på hobbybasis av amatører, ville det artige bakteppet og tøysete oppsettet trukket spillet opp et par hakk. Som et kommersielt produkt, er derimot «Stalin vs. Martians» et forferdelig strategispill som faller gjennom på praktisk talt alle områder.
Jeg kunne fortsatt i det uendelige om ting som enerverende musikk, frustrerende ustabil vanskelighetsgrad og en fysikkmotor som man nesten skulle tro kom rett fra Lada-fabrikken, men det føles litt overflødig.
Alt du egentlig trenger å vite er at «Stalin vs. Martians» er strategispill du bør holde deg langt, langt unna.
PS: Spillet er kun tilgjengelig via elektronisk distribusjon fra blant annet Steam og Gamersgate.