HANDLER OM: Den gamle paven er død. I Roma samles Kardinalkollegiet for å velge en ny.
Samtidig pågår de første forsøkene ved det kjempemessige laboratoriet CERN i Sveits, der man forsøker å finne forklaringen på «Big Bangs» aller første fase og forklaringer på den mystiske Mørke materie. Gjennom partikkelkollisjoner makter man å fremstille antimaterie, som igjen danner grunnlaget for en bombe av uant kraft.
Når en gammel orden av egentlig fremskrittsvennlige prelater fra 1600-tallet - som senere ble brennemerket, torturert og drept av Kirken for sine kjetterske tanker - sender ut sine mystiske og grusomme hevnsignaler, er det tid for symbolforskeren par excellence professor Robert Langdon:
Bare han kan tolke de gamle tegn og symboler i sin riktige historiske sammenheng, slik at muligens livet til fire fremstående, kidnappede kardinaler kan reddes - og til syvende og sist: Hele Vatikanstaten og store deler av Roma frelses fra den totale utslettelse.
Basert på Dan Browns roman, som faktisk kom før «Da Vinci-koden».
DOM: Filmen «Da Vinci-koden» ble (ufortjent, spør du meg) slaktet av mange kritikere - men ble en publikumssuksess. «Engler og demoner» er en mye bedre film!
Dan Browns livlige univers av usedvanlig omfattende research og kløktig diktning, er i filmen magret ned til en fortsatt meget omfattende historie - dog helt og fullt på filmmediets behov for forenkling og prioritering.
Det vil ergre bokfantaster. Og glede filmfriks.
Det meste utspiller seg en eneste, febrilsk kveld i Roma, der Kirkens innerste spenninger akkompagnerer ordensmaktens forsøk på å følge professor Langdon og fysikeren Vittoria Vetra i deres symbolmettede jakt på drapssteder og - så å si - dommedagsbomben.
Det er velspilt, det er uhyre effektivt (og vakker!) fotografert, det er bloddryppende voldelig. I det hele tatt: En fullblods thriller!
At Den katolske kirke og det aller ypperste innen partikkelforskning inngår i plottet, gjør filmen meget spesiell. De vitenskapelige «realiteter» er hva man kan kalle spissfindig oppspinn - effektivt utnyttet.
Beskrivelsen av Vatikanets indre liv, er selvfølgelig en sprelsk røverhistorie. Og katolske røster har naturlig nok reist seg i harmdirrende protest.
Jeg synes Kirken skal ta det med ro - endog kanskje bruke filmen til noen nyttige oppryddinger. Det er ingen - overhode ingen! - blasfemi å spore. Å «avsløre» at selv rundt apostelen Peters suksessor finnes det mennesker med sine styrker og svakheter - om enn i ornat - burde ikke opprøre eller overraske noen.
Et par scener heller mot overdrivelser; det rykker noe i fintfølelsen, selv hos en blek lutheraner som denne anmelder.
Men alt i alt er det humaniteten, respekten og toleransen mellom troende og tvilende som overlever.
Og dét i en film som oppfyller de fleste krav som thriller - og alle krav til thriller i ekstraordinære rammer!
Folket kan glede seg til ordinær norsk kinopremiere 20. mai!
JON SELÅS