(SYCOMusic/Sony)
Historien om den britiske tenoren Paul Potts handler om mobbeofferet med den store stemmen.
Med den vant han talentkonkurranser og fikk en posisjon, og nå er han ute med sin andre plate.
Og pasjon og følelser er det nok av. Han synger i grenselandet mellom klassisk og pop, og her er både kjente, klassiske arier og sanger som «E Lucevan Le Stelle» fra Puccinis «Tosca» og film- og musikallåter som «Piàno» (italiensk versjon av «Memory») og «Senza Luce» («A Whiter Shade Of Pale») Og jo, han har en stor stemme. Han har en imponerende høyde, og fraserer stort sett fint selv om det kan bli litt mye av det gode.
For, som så veldig ofte ellers i popifisert klassisk musikk og lignende sjangere, trekker innpakningen og arrangementene kraftig ned. Stemmen til Potts blir overlesset av strykere. Kompet renner over sine bredder, til tider får man følelsen av at sangeren jobber hardt for å overdøve det.
Sett fra et klassisk musikalsk ståsted er dette synd. Men det er jo noen som liker sånne kaker.
ANBEFALTE KJØP: «E Lucevan Le Stelle», «Un Giorno Per Noi», «Piàno»
TORI SKREDE