Forfatteren skriver under kallenavnet Kluun, kanskje like greit når det er nærliggende å tenke både «kludre» og «plundre» om denne teksten.
Boken er en oppfølger til den ganske biografiske Kvinne går til lege - mann går på by´n, som handler om en kreftsyk hustru og hennes systematisk utro ektemann. Nå er Carmen død, og Stijn doper, knuller og fortrenger seg videre i livet - helt til han innser at den lille datteren er hans ansvar.
Hovedpersonen er halvdød av sorg, dop og sex på Ibiza når tvillingtårnene i New York faller. Han innser brått at han også er en katastrofe: Han må avbryte det utsvevende livet, og ta seg av den lille datteren. Siden han har hatt seg med jobbpartnerens kone og er forvist fra arbeidsplassen, står han jo plutselig med mye ledig tid.
Liksom forfatteren selv bestemmer Stijn seg for en lang reise i Australia, delvis for å oppsøke steder han vet sin kjære døde kone trivdes. Etter en brutal prosess bryter han med de fleste venner og støttespillere, også kvinnen som trøstet han gjennom konas sykdom og død, og drar.
De beste scenene i boken er skildringer av Stijns oppriktige ømhet for det lille barnet, og den store kjærligheten han legger i å sørge for hennes ve og vel. Teksten har mye tørr humor, selv om den er en reise i fysisk og psykisk smerte. Dragningen mot henne som har vært hans ankerfeste og beste trøst øker med avstanden, men er han egentlig i stand til å elske noen?
Språket er mindre friskt og mer klumsete enn i den forrige boken, selv om man får en klar følelse av blåkopi. Lydmalende ord, slang og sitater irriterer mer en det krydrer nå. Når så handlingen også er delvis resirkulert, får man et inntrykk av at teksten er et hastearbeid i kjølvannet av millionsuksessen.
Likevel vil nye lesere kunne glede seg over kontrastene: rørende faderlighet i solnedgang - og utagerende iskald puledokke-puling.
Boken kan med sine burleske sorgskildringer vekke gjenklang hos en enkemann, men bør kanskje ikke leses av en døende hustru/mor.
MAY GRETHE LERUM