Medrivende historie om Quarten, Sørlandets skrekk. Fortalt med mange store ord og ekte sans for dramatisering. Eks-pressesjef Pål Hetland er sannelig ikke snau.
Han har bestemt seg for å fortelle «Den usminkede historien om Norges viktigste festival», som bokens undertittel ubeskjedent lover. For å få til det pøser han på med en voldsom mengde subjektive karakteristikker og beskrivelser av alt og alle han har hatt befatning med i miljøet rundt rockefestivalen. Pål Hetland kaller seg selv en gammel pønker, og har en tøff-i-trynet holdning som fungerer underholdende nok. Om han så er i stand til å vurdere konsekvensene for seg selv og andre av det han skriver, se det er jeg mer i tvil om. Men det bryr vel heller ikke en gammel pønker seg om.
Misjon
Hetland er uansett en mann med en misjon. Slik sett er dette en klassisk oppgjørsbok, og den er bygd opp på en måte som de fleste vil kjenne igjen. Først historien om noen ivrige amatører og rockeentusiaster i Kristiansand, som mot mange odds fikk stablet en festival på beina på begynnelsen av 1990-tallet. Videre til historien om det kommersielle gjennombruddet og møtet med den store verden. Nærmere bestemt mer og mer berømte artister som krevde mer og mer dop av mer og mer selvsikre arrangører. Deretter historien om interne konflikter, intriger og mistillit, i kombinasjon med nærgående medier trigget av kongelige romanser og scenesex for regnskogen. Og endelig den store katastrofen, med personlig sammenbrudd og økonomisk ruin. Før altså gammelpønkeren kommer tilbake etter teppefall, med epilogen om hvordan historien egentlig var.
Klisjeer
Pål Hetland skriver tidvis bra, men reflekterer ikke like godt. Boken har for mange klisjeer, som at «Quarten var vår fest» og et «kulturhistorisk fenomen». Inntil «flokkdyrene», «eliten» og «kristenfolket» kom og ødela alt. Jeg ville heller ha sagt det på denne måten: Rocken er ikke død. Den går bare konkurs med jevne mellomrom.
SINDRE HOVDENAKK