En personlig beretning om det norske oljeeventyret fra en av de sentrale aktørene.
Om man skal dømme etter omslaget, kan boken «Norges evige rikdom» klassifiseres som dokumentarlitteratur. Men forfatteren, tidligere Statoildirektør Arve Johnsen, har flettet inn så mange personlige betraktninger, at man må mistenke ham for å ha hatt mest lyst til å skrive en memoarbok eller selvbiografi.
Hovedtyngden av stoffet er riktignok basert på faktaopplysninger om hvordan det gikk til at lille fattige Norge klarte å manøvrere seg slik at petrokronene kom alle til gode. Det er det jo ikke mange andre oljeland som har klart, for å si det forsiktig.
Mye av dette vil allerede være kjent for dem som har interessert seg for norsk oljehistorie, men Johnsen supplerer med en rekke spennende opplysninger om hva toppene på innsiden i Norges oljeelite tenkte.
Beskrivelsen av Statoils oppstart er fascinerende. Det som i dag er Nordens største selskap, begynte med én ansatt - forfatteren selv - som sov i sovepose på gulvet i de nye lokalene og serverte lapskaus til det første styremøtet. Sånn sett er det ikke vanskelig å forstå at han har vanskelig for å se bokens tema uavhengig av seg selv. Men han må like fullt finne seg i å bli dømt etter hvor bredt han strekker lerretet, og noen fullgod skildring av den norske oljehistorien er dette ikke.
For eksempel er oljearbeiderne helt usynlige. I Johnsens verden er det bare et lite sjikt av direktører og politikere som fortjener å nevnes. Illustrerende i så måte er at nordsjødykkernes skjebne heller ikke omtales - noe man skulle tro var umulig i en slik bok i 2008, som lanseres samtidig med at rettssakene går sin gang.
STEN INGE JØRGENSEN