Hege Susanne Bergans debutsamling varierer mellom overraskende gode formuleringer og rene trivialiteter.
Forfatteren leder oss inn i en kjærlighets- og samlivstematikk og forfølger en han/hun - jeg/du-relasjon gjennom nærmere 70 kortdikt av ymse lengde, intensitet og presisjon. Bergan viser på sitt beste en befriende originalitet som ikke virker bestilt eller tilgjort. En skjevt opplevd hverdagssituasjon, et komisk sluttpoeng eller en avvæpnende twist gjennom sistelinjen fører de beste diktene inn i rike assosiative landskap.
Bergan kjenner godt de situasjoner hun beskriver. Men hun lykkes ikke alltid med å heve dem over det selvfølgelige og inn i det snertne og overrumplende disse diktene krever. Litt for ofte slipper hun litt for lettvint unna. Helhetsinntrykket blir noe sprikende. Spørsmålet melder seg om ikke forlaget har sluppet denne debutanten i tidligste laget. Det poengterte tanke-/observasjonsdiktet er en vanskelig genre der veien er kort mellom et flygeferdig og et tilnærmet mislykket dikt.
Men Bergan har en språklig spenst, en formuleringsevne som lover godt. «Jeg skal slutte å reise/hvis veien er målet/skal jeg sitte her og/være på vei//», sier hun i sistediktet. Et åpenbart livsparadoks, servert med fortvilelsens humor. ARNE HUGO STØLAN