Selvets avbildninger

Forsideomslaget til Jan Erik Rekdals første diktsamling på 10 år viser en middelaldrende mannsperson i tilbakelent positur, lett nonchalant, hvilende i en hagestol.

I den løst sammenknyttede høyrehånden ligger fjernutløseren skjult. Mannen vil ha oss til å tro at han sover. Men i virkeligheten tar han et bilde av seg selv. Mannen er Brancusi, en av den abstrakte skulpturens fedre, og Rekdal fortolker og avslører bildet for oss i et dikt med en megetsigende avslutning: ...«/sytti år senere er jeg snart like gammel/som du var da og tenker/ kan du, kan jeg//».

Og Rekdal kan! Som en dreven billedhugger eller maler former han erindringer, observasjoner, landskapsinntrykk, forfatterbiografisk og kulturhistorisk materiale om til formsikre, finslepne og stillferdige dikttekster, ofte henvendt til et ubestemt du, i en direkte eller erindret samtale. Fargetonene og linjeføringen er tilsynelatende enkel, men inne i de fint komponerte overflatene ligger det flere nyanser som gjør at diktene oppleves som rikere jo mer man leser dem. Ofte er det en gryende selverkjennelse som kommer til uttrykk, en lun visdom i det tilbakeskuende blikket, en stille melankoli, en fordypet naturopplevelse, en fornyet medmenneskelig nærhet. Dette er ikke spektakulære dikt. Samlingen fortoner seg snarere som en stille triumf fra en kresen poet.

ARNE HUGO STØLAN