Gunnar Wærness sprenger den standardiserte norske diktsamlingens rammer og kjører sine poetiske visjoner ut i «åpnere» landskap, med ord og dikt på engelsk og norsk klippet inn i tegninger, fotos og billedmontasjer.
Spørsmålet er hva hans poetiske prosjekt tjener på dette.
Enkelte av dem som lot seg fascinere av «Hverandres» (2006) vil måtte lese årets utgivelse på en litt annen måte. Med denne boken fremstår Wærness som en poet på full fart ut av poesien og inn i mer alternative uttrykksformer som skal favne en helhetsvisjon om blant annet ordenes muligheter og begrensninger i forhold til en mer omfattende historisk og sansemessig virkelighet. Her er fokuseringspunkter som bevissthetens og språkets forutsetninger og potensial for meningsdannelse, gjenkjennelse og samhørighet; menneskets nærhet til dyrene og det animalske; og viktig grenseproblematikk i forholdet mellom individ og kollektiv.
En flott og kompleks åpningstekst er formet som en takkebønn til Gud «for at du hører/halve setninger og knust sang...» Denne knuste sangen er kanskje rester av et skapelsesforløp. Her nevnes fisk, øgle og pattedyr fram til det menneskelige du. På sitt vis kan boka leses som denne knuste sangen. Billedstoffet fremstår dels som en slags mytologisk popart, dels som Monty Python på arketypetripp («something completely different...»). Her er svane og naken mann i samhandling, dressmenn med rådyrskaller, og løvemankemennesker som for eksempel sier «dette er ikke/en ørken/det er et hav». Tekstmontasjene spenner fra det utsøkte og naivt vakre til det overpretensiøse og selvfølgelige. Også her kan Wærness bruke mytologisk materiale som utgangspunkt. Noen ganger fungerer det. Andre ganger faller det igjennom og blir fattig og fragmentarisk i forhold til mytenes egen rike historikk. Men Wærness skal ha for innsatsen. Han takker Gud og streker opp sitt eget univers. Så kan leseren bli med inn, eller la være.
ARNE HUGO STØLAN