Hans Sande skriver troverdig og sterkt om voksenlivets angstklemmer og kjærlighetslengsler.
Et stort tematisk spenn preger disse myndige og assosiasjonsrike diktene. Sande er god til å finne enkle og virkningsfulle bilder til allmennmenneskelige følelser og erfaringer uten å forringe eller trivialisere dem. Det kan dreie seg om en far som er død, en barndom den godt voksne mannen erindrer med et visst vemod, om oppbrudd fra bygda og flytting til byen, om ytre og indre galskap, om nærheten eller tomrommet mellom mennesker. Sandes poetiske følsomhet kommer godt fram i disse diktene, preget som de er av en forfatter som kjenner sitt fag. Stilen er direkte, noen steder grensende til poetisk prosa, andre steder mer aforistisk og uventet, alltid med en naturlig autoritet som gjør dem virkningsfulle, også der billedbruken kan virke noe velkjent.
Her er også en sterk naturtilknytning; mange dikt henter bilder fra skogen og plantene, fra bekken, fjorden og havet, eller sommerfuglen: «Du stryk eit hårstrå bort/frå leppene mine/og ein stormvind av gule sommerfuglar/feiar over Yangtsekiang/, heter det vakkert i diktet «Sommerfugleffekten». Det ligger en sang i bunnen av dette prosjektet. En stemme som er merket av livet, men som fortsatt står sansende midt i det. Som søker etter sammenhenger og som forholder seg både til det forventede det uventede: «Ja, eg trur på kjærleiken/og det evige livet/på kyrkjegarden/der blekksoppen struttar//».
ARNE HUGO STØLAN