Aschehoug Olav den Hellige møter Moses i denne nokså overlessede spenningsromanen. I Erlend Loes (38) nye bok «Muleum» skriver han om et tabubelagt tema; selvmord. - Nettopp derfor er det befriende å behandle det slik jeg gjør - med en nonsjalant letthet, sier han.
Det er ingenting å si på ambisjonsnivået i Tom Egelands nye roman «Paktens voktere». Her er det religiøse symboler og pentagrammer, bibelreferanser og sitater fra den egyptiske dødeboken, myter og mysterier over en lav sko. Med «Paktens voktere» følger Egeland opp sin bok «Sirkelens ende» fra 2001, som er blitt kalt «den norske Da Vinci-koden».
Flere tidsrom
Selv om den vel å merke kom et par år før Dan Browns internasjonale bestselger. Men all den litterære ornamenteringen klarer ikke helt å dekke over at selve den nåtidige spenningshistorien som blir fortalt både er overfladisk og dypest sett uoriginal.
«Paktens voktere» er en roman som beveger seg over flere tidsrom samtidig. En delhistorie er ført i pennen av Bård Skald, som minnes sine opplevelser da han dro på vikingtokt med Olav den hellige. Et tokt som skulle føre Olav og hans menn helt til Egypt. Her røvet de med seg en hellig mumie og tilhørende gull og edelstener. Denne skatten blir så ført til Norge, og svært godt gjemt. Det skal vise seg at historien om denne mumien skjuler hemmeligheter som har konsekvenser for så vel kristen, egyptisk og norrøn historie og religion. Midt opp i dette havner vår gamle bekjente, den albinohvite norske arkeologen Bjørn Beltø. Drapet på en islandsk venn og kollega, og tyveriet av et eldgammelt dokument setter ham på sporet av en flik av denne kompliserte historien. Og snart befinner han seg på en verdensomspennende blanding av etterforskning og flukt, jaget av grimme, arabiske skurker og med en rekke samarbeidspartnere preget av heller tvilsom lojalitet.
Tom Egeland kan som få andre håndtere et stort og komplisert materiale litterært, og han har ingen problemer med å skrive spennende og medrivende. Men han velger for ofte billige effekter og lettvinte actionløsninger, og viser dessuten liten vilje til å utvikle bifigurene til interessante karakterer. Til tross for et voldsomt ambisjonsnivå, er derfor «Paktens voktere» blitt en merkelig endimensjonal bok.
SINDRE HOVDENAKK