Forfatterens stemme er tidligere formidlet via dramatikk, blogging, tidsskriftet Fett og avisen Klassekampen.
Likevel synes denne tekstsamlingen å være et veldig rop om å bli hørt.
I korte brokker møter vi hovedpersonen på en kronglete vei mot fred og identitet som kvinne. Hun smaker på alt ekstremt, også hore-rollen, men er gjennomsyret av en dyp lengsel etter det feministisk idealiserte kvinnefellesskapet. Hun vil krysse grenser mot et forjettet land der urkvinnelig styrke omkranser henne i form av venninner - og gjerne elskere.
Et annet hovedtema er den grunnleggende angsten for moderskap/barn/barndom. Dette får symbolisere følelser som hjelpeløshet, avhengighet og et omsorgsbehov på liv og død.
Teksten drar hypoteser og viser lengsler mot en helt annen virkelighet, der kvinner ikke preges så sterkt av kravene om morsansvar, føyelighet, renhet. Feministisk undring blir til raseri, men for avdempet til at teksten kan kalles intens.
Også språket eier en hardhet man kan kalle metallisk, og er ikke uten pinligheter som «snøen er så stille».
Å spekulere i hvor selvbiografisk teksten er, synes meningsløst. Men den eier et forbehold, en slags reserverthet midt i sin ekshibisjonisme, som undergraver noe av den litterære desperasjonen og kraften.
MAY GRETHE LERUM