Onni Rellonon synes ikke han har stort å leve for lenger.
Konkurs for fjerde gang, og med en udeltagende og lite attraktiv kone, bestemmer han seg for å gjøre slutt på det hele ute ved sommerhuset sitt, rett etter den tragisk-muntre finske midtsommerfesten.
Problemet er å finne et noenlunde anstendig sted for et slikt forehavende, tilfredsstillende for selvmorderen, skånsomt for de etterlatte.
Han bestemmer seg for en utløe i nærheten. Men da han kommer dit med ladd pistol, finner han at løa allerede er befolket av en uniformskledd mann som strever med å få lagt en kraf- tig løkke rundt sin egen hals ...
Onni redder oberst Hermanni Kemppainen fra selvdrapets skjensel, og sammen setter de seg til å fundere over livet og døden - og da særlig døden for egen hånd som ifølge forfatteren Arto Paasilinna, troner høyt på Finlands dødsstatistikk.
De innser at det må finnes hundrevis av landsmenn i samme situasjon som dem, og bestemmer seg for å forsøke å samle disse til et stort seminar om selvmord; det er oppbyggelse i fellesskapsfølelsen, og så videre.
«Kollektivt selvmord» er ikke en «dødsens alvorlig» bok, det er en karnevalistisk samfunnssatire.
Selvmord og selvmordere er for Paasilinna først og fremst et prisme han kan bruke til å kikke på det moderne samfunn i alle dets absurde brytninger. Og ikke bare det finske; når de overlevende (!) etter selvmordsseminaret får chartret en turistbuss og legger ut på en dødsturné, først til Nordkapp (hvor bussen etter planen skal kjøres utfor selve platået i full fart med selvmorderne inni - det blir med tanken), siden omkring i Europa, blir vi gjort kjent med et helt spekter av samtidsfenomener sett med potensielle selvmorderes øyne, alt sammen skarpt og vittig referert, og levert i en ledig norsk språkdrakt av oversetter Tor Tveite.
Og slutten? La meg si det slik at det også kan være trøst å finne i felles skjebne, så stor trøst at selvmordet ikke lenger fortoner seg som den eneste utveien. Til lettelse for oss andre som tross alt ble med på ferden.
KNUT FALDBAKKEN