Feminint drømmemakeri og newage mumbo-jumbo? Eller stilrene streif av en uendelig, gyllen innsikt?
Paulo Coelho plasserer sin ferskeste roman midt i denne debatten, og han gjør det heldigvis med grunnleggende litterære kvalitetskrav innfridd denne gangen. Historien om den adopterte vis-kvinnen fra Transylvania har en klar agenda: Å befri mennesker fra religiøs dogmatikk, samfunnets konstruksjoner og forkrøplende relasjoner.
Tett på nett: Paulo Coelho svarer DEG kl. 12 i dag!
Athena oppdager at hun er i kontakt med selve ur-guddommen, Moderen. Hun ser menneskers indre, enten det handler om skjulte sykdommer eller uforløste talenter. Dermed dannes en krets av tilhengere, og hun får merke de samme mekanismer i samfunnet som tidligere medførte heksebrenning.
Budskapet om agape, en ren, hellig, strømmende og evig kjærlighet, lar seg vanskelig spre i vårt moderne samfunn - spesielt når urytmisk dans eller kalligrafi presenteres som porter inn. Bildet av hovedpersonen tegnes ved å la mennesker i hennes nærhet «vitne», selv eier hun ingen direkte stemme i teksten.
Les også: Danser med engler - eksklusivt intervju + de fem første kapitlene av boka
Avstemt
Dette håndverksmessige grepet har tidligere blitt mye benyttet i romaner som vil skildre Jesus og andre religiøse ledere, men Coelho behersker det uten å fremstå for mye som kopist.
Forfatteren serverer som tidligere en smaksrik lapskaus der han utnytter verdens fremste tenkere, filosofer og åndelige lederes kvalitetsrike råvarer. Men i denne boken evner han å tilsette det etter hvert særpregede «Coelho-krydderet» mer avstemt, slik at bokens persongalleri fremstår som annet enn plakatbærere for resirkulert/stjålet/lånt religionsfilosofisk materiale.
Som i hans tidligere roman, «Veronika vil dø», skapes en indre psykologisk logikk i fortellerstemmene, samt at de dramatiske hendelsene fungerer godt rent litterært.
Språket er renere enn i mange tidligere bøker, selv om denne anmelder ikke vet hvorvidt forfatter eller oversetterne kan lastes for formuleringer som at folk «brukte roperter for å tromme sammen nabolaget».
Her er liksom i «Alkymisten» elementer av fabel kombinert med et tydelig pedagogisk motiv: Coelho er alltid på misjonsferd, men denne gangen fungerer teksten altså også som underholdning, som utgangspunkt for refleksjon, og som et ganske spennende sammensatt kvinneportrett. Dermed lykkes romanen på sine egne premisser, og vil utvilsomt fortsette å begeistre åpne sinn, Coelho-fanklubber og engleskole-studenter verden over. Men noen kloke vil den kanskje forarge ...
MAY GRETHE LERUM