Tross en vel voldsom start, utvikler «Blodskrift» seg til å bli en velfungerende klassisk krim.
«Blodskrift» er den fjerde boken i serien om lensmann Ole Vik i Fjellberghavn. Handlingen utspiller seg i løpet av fire mildt sagt hektiske sensommerdøgn, og starter opp med at stedets tannlege blir skutt og drept på åpen gate. Ikke lenge etter brenner den gamle lensmannsgården ned til grunnen. Åpenbart påtent. Så der står vår venn Vik uten hverken hjem eller kontor. Og med en sak på nakken som nokså snart truer den vesle bygdas eksistens.
Jørgen Jæger slår med andre ord på den store trommen denne gangen, og i begynnelsen blir det da også litt for voldsomt. Men når brannen er slukket og dynamitten ryddet til side, byr forfatteren på en tett og fin spenningsintrige, en klassisk krim der leseren hele tiden vet at den skyldige er en av de syv-åtte personene som beveger seg gjennom teksten.
Sammen med Ole Viks team, som, slik en serie som dette krever - også har sitt å stri med, og en utvikling å gjennomgå. Dette fungerer stort sett bra, selv om forfatteren titt og ofte er innom kiosken på hjørnet, sånn rent språklig. Ikke et sekund forsøker han å innbille oss at han er ute i annet ærend enn å gi leseren noen spennende timer i godstolen, og det er akkurat det vi får. En helg i Fjellberghavn er helt ok, og Jæger er god på plot etter hvert.
Dessuten har han gjort hjemmeleksene sine når det gjelder hvem som gjør hva i en politietterforskning av dette slaget. Sentralt i etterforskningen står for øvrig noen underlige trusselbrev, som flere av bygdas personer har mottatt i forkant av handlingen. I et forord forteller Jæger at disse brevene er autentiske, og at det var hans (tannlege)far som mottok dem i Bergen en gang på sekstitallet. (I en epilog får vi også vite hva som lå bak disse trusselbrevene.)
Dette grepet kan i første omgang virke litt søkt, men faktum er at disse brevene, skrevet i en annen tid, og i et pussig skeivt språk, virker ganske gufne.
Slik blir altså farens gamle trusselbrev til krydder i sønnens krim-gryte, og da kan vi alle sammen være vel fornøyd med det.
INGVAR AMBJØRNSEN