Undervannsberg og klipper suser forbi, og man frykter å bli knust mot dem. Men strømmen er så sterk, den sørger alltid for at man ledes unna.
Siv Kristin Rotevatn har funnet skjæringspunkter i menneskers liv. Mest handler det om å elske - og å slutte å elske. Hun går gjerne inn i de mentale stormers øye, og skildrer kaos og snurrende livsvilkår ut fra det. Paret som bryter opp, barnet som dør, søstrene som må revidere sin historie - alt er dramatisk og til tider lett å kalle overspent.
Men fordi selve språket er så lite spektakulært, vipper de korte fortellingene sjelden over i ukebladtone. Mangelen på språklig kunstbroderi gjør at novellene får en nærhet til virkeligheten, selv om temaene og rammene om hver historie kan grense mot det melodramatiske. Men slik er det å skrive om hverdagsliv, det levde kvinnelivet og ikke minst det ulevde.
Forfatteren er spesielt dyktig på korte, pregnante dialoger. Noe svakere er bruken av naturmetaforer, her glipper beskrivelsene av sol, hav, snø og vind lett over i det forslitte.
Kanskje kan dette få personene til å stå tydeligere frem i enkelte av novellene, men samtidig skapes en utålmodighet i lesere på jakt etter nye, friske fremstillinger av de evige konflikter mellom kjønn og generasjoner. Det blir gjenkjennelig, solid håndverk, aldri helt platt, men heller ikke absolutt minneverdig.
Denne anmelder vil fremheve tittelnovellen om et stagnert ektepar på seiltur. Fortellingen om utroskap med tittel «Uskyld» er blant de svakeste, mest på grunn av en skurrende dramaturgi og stor forutsigelighet i personenes indre prosesser.
MAY GRETHE LERUM