Aldri maler historiens hjul så nådeløst som i krigstider. Vanlige menneskers liv dreies, vendes, nyskapes, knuses og slukkes ubønnhørlig.
Mange stilles overfor grusomme moralske valg som preger dem for resten av livet. En slik dragende bok «Overlord» har Torkil Damhaug begått.
En fascinerende ettertenksom roman om de private dramaene, traumene som skapes når den store historien kjører over oss. En tysk soldat er på post i Normandie når verdens største armada velter inn 6. juni 1944. Han forlater posten fordi han bærer på en grusom hemmelighet, og hans franske kjæreste er den eneste han kan fortelle den til. Han anser at invasjonen betyr slutten, og han vil rense seg før den inntreffer.
Veien til henne er naturlig nok på D-dagen, tornefull. Hvilken hemmelighet kan være så smertefull at en tysk soldat begir seg alene ut på veien til kjæresten på den lengste dagen?
Femti år etter kommer en forfatter til åstedet for disse hendelsene for å få alle tabubelagte hemmeligheter fram i lyset, og fordi historien om soldaten og kvinnen er så fascinerende at den bør fortelles ferdig. Men skrivingen er uendelig tung for både selve historien og det som hender under opprullingen, får ham stadig mer ut av balanse.
Damhaug har skapt en knivskarpt levende beretning om soldaten Peter Enge og kvinnen Jeanne Dubois. Peters vanskelige oppvekst i Hamburg i tiden rundt Hitlers maktovertagelse er spill levende skildret og virker helt autentisk. Store politiske og historiske omveltninger deler ut livets kort på nytt og preger menneskene i generasjoner.
Forfatteren viser også myters og tabuers makt og hvor fatalt vaklevorne etiske kompass er i slike tider. Rammefortellingen med den nåtidige forfatterens arbeid er langt svakere og kriminalhistorieelementene fungerer ikke. Men likevel rått leseverdig om fedrenes og mødrenes synder.
BERIT KOBRO