Han lykkes i å skape et ganske spennende landskap, og sender sine helter Jan og Theo inn i virkelig omtumlende eventyr - mellom tid og rom.
Oppskriften er grei: Tidsmaskinen er oppfunnet, og brått forsvinner barnas foreldre fra sitt superhemmelige forskningsprosjekt. Fra sin sci-fi-tilværelse på slumnivå i et samfunn ikke helt ulikt vårt må de reise tusener, ja milliarder år. Skapningene som da hersker over planeten er like skumle som uforståelige i starten. Men de har makt til å forandre på hele menneskehetens historie.
Bokens helter må selvsagt tåle påkjennelser og vise vakkert samhold. Mye av effektene er ikke spesielt originale, men forfatteren holder tempo og spenning oppe ved både sine fargerike skildringer og ganske helstøpte unge hovedpersoner.
Hvem ville vel ikke grøsset av å måtte drikke saften ut av levende skapninger for å overleve i ørkenen? Eller hva om det regnet termitter, og luften var full av svevemaneter? Blod renner og sår verker, uten at fortellingen plumper ut i altfor overdrevent søl og grøss. Det som gir romanen et ekstra lag, er at forfatteren også tar opp mer filosofiske tema, de evige spørsmålene Einsteins teorier åpner for:
Kan fortiden endres? Underteksten gir rom for å tenke over moralske spørsmål, liv, død, guden i «maskineriet». Men her er teksten litt slappere, og våre helters fabuleringer virker litt tørre og formelle.
MAY GRETHE LERUM