Ypperlig naturskildrer

-Gard Erik Sandbakken har tidligere vist seg som en ypperlig naturskildrer.

Jeg kan i farta ikke komme på noen som turnerer beskrivelser av skog og fjell, jakt og dyreliv, bedre enn Sandbakken i moderne norsk litteratur.

I «Bastarder» finnes det partier som man må tilbake til Fønhus for å finne maken til. Dette er en bok der leseren kjenner kulda i kroppen, og hører vargen løpe innover furumoene. Det er vinter i Rendalen, og de to halvbrødrene Sjur og Haldor befinner seg midt i sentrum for en ulvejakt iscenesatt av den norske regjering. Persongalleriet på og rundt gården Rambraut, med lensmannen Faste som en underlig og skeiv joker, er i det store og hele skildret søkkende godt.

I skyggen av selve jakta dukker gamle bygdekonflikter opp, og naturlig nok det evinnelige «by og land», som slett ikke går hand i hand når saken er ulv i Norge. Det tjener forfatteren til stor ære at han aldri faller for fristelsen til å bedrive misjonerende virksomhet rundt dette følsomme temaet, men holder en stram linje hele veien. Dette er jakt på ulv sett fra bygde-Norge, men skildret med en jegers respekt, ja beundring for dyret. Og ikke minst et oppgjør med de som ikke innehar denne respekten, uten at det blir klamt i fotformskoene av den grunn.

Likevel lykkes ikke Sandbakken helt i dette prosjektet. Mot slutten virker det som han får det travelt med å forsvare thriller-merkelappen, han spar på med action som denne teksten slett ikke trenger, den dirrer allerede i en fin indre spenning, med halvsagte setninger, blikk, mørke minner. Og når en av hovedpersonene plutselig påstås gal, ja så ravende sinnssyk som man stort sett bare kan bli i tegneserier - da vipper de over i parodien. Stor synd, for denne romanen kunne stått som en påle i barfrosten!