Formelt sett er dette Gro Dahles første «voksenbok», men som alltid evner hun å skrive på tvers av alle grenser.
Romanen favner barnets forunderlige følsomhet og trygghetslengsel like mye som den urgamle innsikten om at alle egentlig er alene - så alene at vi av og til betviler vår eksistens.
Ungdommen som elsker Leonore og lignende grøsseligheter, vil finne seg tilrette. Den erfarne leseren vil nok assosiere til både Poe og poesi. Den ytre historien er urovekkende: Far og datter lever innesperret i et hus der snøen stadig klemmer verden trangere.
Han strør om seg med kuriøs kunnskap og vandrer rundt i henne som både inntrenger og invadert.
Hva skjedde med moren? Hvem er spøkelse og hvem er levende?
En mental snøblindhet oppstår, et psykisk vertigo, verken hovedpersoner eller leser vet opp eller ned.
Dermed lykkes forfatteren i å gjenskape hovedpersonens følelser i leseren, ganske så konkret: Uvissheten, uroen, de glimtvise innsiktene som ikke egentlig gir mening, frustrasjon over at man ikke kan skille mellom virkelighet og «virkelighet».
Oppgitthet
Følelsen av motstand i teksten, men samtidig et mykt grep som driver leseren videre med forundring.
Det finnes en dulgt og blodig historie i romanen, men spenningen handler ikke om å finne en synder eller avsløre et komplott. Det handler om bortkommenhet på mange plan, om de sterke båndene mellom mennesker som både klamrer seg til hverandre og lengter etter å komme fri.
Gro Dahles talent er meget vidtfavnende. Det får holde å vise til at en så oppbrukt metafor som snø gjenvinner sin mystikk, sin renhet. Bare på grunn av forfatterens språklige estetikk.
MAY GRETHE LERUM