Gud nåde den som nå eller senere vil benekte at Jakob Sande var en dikter full av dype tanker og alvorlige problemstillinger.
Folk som har mest sans for det barokke og det grotesk-humoristiske ved den kjente vestlandsdikterens ordkunst, får i alle fall sine pass grundig påskrevet av Sandes nye biograf Ove Eide, enten de heter Hartvig Kiran, Jon Eikemo eller Herbjørn Sørebø. De tar nemlig feil, de vektlegger humoren for sterkt og ser ikke at Sande var en alvorsmann, sier Eide.
Det forhindrer ikke at Eide selv tar for seg Sandes mest barokke dikt «Likfunn» og «Kallen og Katten» og analyserer dem på kryss og tvers over fire samfulle sider. Men dette er for ingenting å regne mot andre longører i boken.
Hver enkelt av de bøker Sande ga ut, blir inngående analysert. Samtlige avisanmeldelser av bøkene hans blir oppgitt, ofte i sin helhet og - etter anmelderens mening - til overmål.
Helt overflødig er også kapitlet om Sandes ikke-eksisterende forhold til det nazistiske blad Ragnarokk.
Dette er likevel selve boken om Jakob Sande - hans utviklingsgang og skjebne. Grundig, pålitelig for det meste, og breddfull av sympati for sitt emne.
Forfatteren skriver godt om Sandes spesielle form for humor, men også om hans politiske og sosiale innstilling. Stor vekt legger han på Sandes medfølelse med de svake og undertrykte i samfunnet. Eide får også plass til mye positivt smånytt om Sande. Blant annet at han skrev julesalmen «Det lyser i stille grender» en svettende varm sommerdag i skyggen av en stikkelsbærbusk.
Men boken hadde stått seg på kraftige beskjæringer. Og på utelatelse av en del Sande-entusiasters navn.
YNGVAR USTVEDT