Når Einar Økland tømmer poesikommoden, er det mye rart som faller ut. Mye spennende, tankevekkende, poengtert og følelsesrikt, slik bare Økland kan formulere det. Men også tekster det hadde vært like greit å beholde i skuffene.
Noe av det mest fascinerende med Øklands diktekunst er hans unike evne til å forfølge en tilsynelatende triviell strøtanke, en visuell sansning eller en følelse gjennom et tilforlatelig assosiasjonsforløp og fram til en slags konkluderende erkjennelse som med ett slag forvandler både teksten og leseropplevelsen.
Det kan starte med et vaskefat, ei flue i vinduskarmen. Og det kan ende med en ny ubehagelig innsikt, et kvalifisert tvisyn, en latter som blir sittende i halsen. Samlingen kretser rundt opplevelsen av forgjengelighet og tiltagende alderdom, av språkets makt og etterpåklokskapens erkjente avmakt.
Tonen er en blanding av mild resignasjon, tragikomikk og fordypet livsvisdom. Tradisjonelle diktoppsett, prosadikt og aforistiske korttekster veksler kontinuerlig, av og til er det spennende, av og til overlesset, som når mange korttekster uten klar innbyrdes sammenheng er klint inn på samme leseside.
Dette, sammen med flere svake og ubearbeidede tekster, og fire-fem mislykkede Petrarca-sonetter, forsterker inntrykket av klipp-og-lim. En strammere redigering ville gitt denne samlingen et mye bedre helhetsinntrykk.
ARNE-HUGO STØLAN