Hvordan ser virkeligheten ut sett fra språkets og ordenes side? Gunnar Wærness' nye tekster inviterer til åpne lesninger i spenningsfeltet mellom språk, virkelighet og erkjennelse.
Hos Wærness er dyreverdenen, tingverdenen og den organiske verdenen så å si stemmeberettiget. I alle samlingens fem tekster, hvorav den andre er en bearbeidet scenisk dialog, og flere av de andre har innslag av dialog og samtale, merkes en vilje til å la det andre, det vi så kjekt og selvfølgelig navngir selv, få komme til orde.
«Solen har sitt eget navn på solen.» «Blomsten i vasen har hett rose for siste gang/heretter skal den kalles du», skriver forfatteren. Innledningsvis ber han en bønn til bønnen selv: «Gå dit ingen ord kan kalles mine.» På utfordrende vis gjør han alvor av intensjonene.
Tekstforløpet er flytende, suggestivt, det maler i stykker våre hjemmevante forestillinger av hva en blomst, et ansikt, et sår, en orm eller et lys måtte være, og gjenskaper dem som mer uforutsigbare størrelser i helt nye sammenhenger. «Ordene fra i går kan ikke hete det samme som i går», sier forfatteren.
Mindre friske er tekstene der det evinnelige metaspråklige perspektivet dominerer («jeg har begynt å skrive om helvete»). Dypsindige selvfølgeligheter finnes også. Og kanskje er det flere tekster her som ville gjort seg enda bedre i en scenisk setting.
ARNE HUGO STØLAN