Per Ivar Martinsens siste diktsamling virker uferdig og lite gjennomarbeidet. Neste gang bør han legge lista høyere. Diktene har upretensiøse genremarkeringer som «variasjoner», «sanger», «skisser», «miniatyrer». Det er som om forfatteren selv aner at han ikke har hentet fram de skarpeste arbeidene fra poesiskuffen denne gangen.
Det skisseaktige blir ofte utydelig og det tankefulle intetsigende i denne samlingen, der forfatteren setter sansenes flyktige og assosiasjonsrike overflatevirkelighet opp mot et dypere, vanskeligere tilgjengelig eksistensielt perspektiv. Hva er i bunn og grunn meningsbærende?
Finnes «en plutselig dør/i den massive muren?» Forfatteren unngår dessverre å forfølge det poetiske potensialet i de spørsmålene han reiser. Natur- og erindringsbildene er slapt utformet, tankene uklare, og det halvironiske, senromantiske svermeriet hjelper heller ikke diktene til å forføre leseren nevneverdig.
Klart best er Martinsen i de avsluttende prosapoetiske fortellende diktene. Tenk om det hadde vært flere av dem! Nå blir de dessverre stående som enslige svaler i den skrinne sommeren.
ARNE HUGO STØLAN