Leonard Cohen: «Lengselens bok»
254 sider. Kr. 299,-
Tiden Mange kokker har laget mye søl i arbeidet med å gjendikte til norsk Leonard Cohens første nye diktsamling på over 20 år. Hele 15 «Cohen-fans blant poeter og musikere i Norge» har delt tekstene mellom seg, uvisst etter hvilke kriterier, og brukt nynorsk, riksmål og ulike varianter av bokmål for å mikse dem sammen.
I tillegg presenteres uoversatte diktsnutter og øyeblikkstekster sammen med forfatterens selvportretter og objektskisser. Resultatet har blitt en temmelig problematisk bokutgivelse. Her leter man forgjeves etter ledelse og redaksjonell styring. Tekstkritiske innspill og litterær bearbeiding kan det heller ikke ha vært mye av.
Verselinjer som «/ved de mørke elvene/skjønte jeg ei/hvem som venta der/hvem som jaga meg.». eller /«Jeg ser mitt eget liv/i reprise nu», eller /«Hit og dit/ble jeg sendt av deg/og ødeleggelse/jeg etterlot meg» viser ikke bare til elendig språklig håndverk.
De er også med og banaliserer en av motkulturens ledende poetiske stemmer de siste 50 år. Heldigvis er det ikke like ille overalt. Men Cohens mangetydige, inkluderende poetisk-biografiske fragmentarium hadde fortjent bedre. Frode Gryttens etterord unnlater også å plassere boken i Cohens forfatterskap eller yte Cohens poetiske praksis rettferdighet. Hans «dirty poetry».
Hans bevisste ikke-flinkhet. Hans nye, åpnende resignasjon som bringer noen enkelttekster nærmere zen enn før. Hans mer forsonende lek med et ego som er dømt til å dø. I stedet reduseres han til «et soveromsprosjekt». Man trenger ikke fiender når man har slike «fans».
ARNE HUGO STØLAN