Samlaget Oskar Stein Bjørlykkes nye diktsyklus om sorgens tunge motbakker og etterfølgende håp om bedre utsyn og fornyet livskraft imponerer, både i helheten og detaljene. Det er ingenting spektakulært, verken med ordvalg eller tematikk i disse lavmælte, personlige diktene.
Et dødsfall, sannsynligvis i nær familie, kaster dikterjeget ut i en alvorlig livskrise. Det er denne sorgprosessen Bjørlykke gir en poetisk troverdighet som er bemerkelsesverdig, virkemidlene tatt i betraktning.
Her finnes bare korthogde, åpne, assosiative dikt der ordmengden er skåret til beinet og hverdagsord og temmelig tradisjonell billedbruk dominerer. Ikke spesielt originalt, og langt fra grensesprengende i alminnelig forstand.
Men det skjer noe når man lar disse diktene virke på seg. De står til troende fordi de er det de utgir seg for. Det skal både mot og stor poetisk erfaring til for å lykkes med et slikt prosjekt. Men Bjørlykke får det til. Han stoler på de enkle ordene og de gjenkjennelige bildene.
Her er alle diktene gjennomarbeidet, linjene delt på gullvekt, talende enkeltord valgt som plutselig åpner diktet i en uventet retning. Også selve komposisjonen, med diktrekkefølge og framdrift, virker organisk og solid. En viktig diktsamling. Enkelt, virkningsfullt og uhyre kompetent utført.
ARNE HUGO STØLAN