Spøkelser

En ung kvinne dras tilbake til sin barndoms øy i Finnmark som hun måtte forlate femten år tidligere under tragiske omstendigheter:
Faren hennes hadde tatt livet av moren og deretter begått selvmord. Hun installerer seg i det forlatte barndomshjemmet, og merker fort at lokalbefolkningen ikke akkurat ønsker henne velkommen.

Hennes nærvær bringer tragedien tilbake til det vesle samfunnet. Og tilbake i hennes eget sinn. Det blir fort klart at hun er kommet for å søke til bunns i de forholdene som utløste udåden.

Her begynner fortellingens videre utvikling på to plan. Den realistiske leseren blir fort klar over at det har ligget et sjalusimotiv bak ugjerningen. Men denne innsikten pakkes inn og forkludres av hovedpersonens distraksjoner av drømmer og syner, overfortolkning av tegn i omgivelsene, helt frem til konkret legemliggjøring av fars- og morsskikkelser, til hun til slutt kan snakke og rådføre seg med dem.

Hun treffer også mannen i konfliktens sentrum, morens elsker fra den gang, og som for å fullføre morsidentifiseringen, begynner hun også å føle seg tiltrukket av ham.

Det er i dette spennet mellom realisme og fabulering Gøhril Gabrielsens opplegg sprekker. Det er flere forfattere som har latt seg lokke av det «trolske» og «gåtefulle» i finnmarksk natur og lynne, og forfatteren har utvilsomt lokalkunnskap og følelse for nettopp dette. Hun har også et godt grep på språket, men blir ofte for glad i det mystifiserende og sjelfullt manende. Koblingen av nøktern fortelling og magisk realisme fungerer ikke like bra hele veien. Det skal mer til å lokke frem troverdige spøkelser i vår nøkterne tid.