Cecilie Gamst Bergs alter ego i debutromanen «Blond Lotus», Kathrine Glasø, tynges av en grum skjæbne.
Hun er trondhjemspie og sykkelelsker, men hater snø og bart. Et skikkelig traume da å vokse opp i kongerikets mest bartete region. «Å sette bart på et mannsansikt var som å bygge om Taj Mahal til et kjempe McDonalds.»
Sånt må ende med landflyktighet i Kina, nærmere bestemt Hongkong, der bartetettheten er til å leve med og hun kan sykle hele året. Teksten spretter smidig rundt full av språklig overskudd med artige metaforer, sammenligninger og smittende livsappetitt. Kapitteloverskriftene er fornøyelige ekkoer av berømte bok- og filmtitler av typen «En bytting krysser sitt spor».
Altså: Barteflyktning Kathrine tar den transsibirske jernbanen og stopper endelig i Hongkong. Hun forelsker seg hardt og nådeløst i de kinesiske språkene, først mandarin og siden kantonesisk. Hun lever fra hånd til munn, med lassevis av kreativitet, grandiost sosialt peileapparat og lærelyst. Mange samtaler, kortrunder, fuktige fester og menn senere er hun trolig en av få norddamer som snakker og skriver kantonesisk - og læremetoden er den barn bruker. Alt er ikke like fornøyelig.
Hennes uortodokse forhold til menn kan tilskrives en hardtslående far. Psykisk er hun sterk overlever av løvetanntype. Hun blir kjent med nye kinesere overalt, i butikker, på jernbanestasjoner, puber og der hun jobber. Innfødte med skral engelsk er best, for da må de lære henne sitt språk.
Jobbene er pubvertinne, karaokesanger, engelsklærer og endelig kinesisklærer for europeere, australiere og amerikanere. Pedagogikken? Skattejakten «finn puben» der ofrene inndeles i lag og utstyres med lapp med navnet på en pub skrevet på kinesisk. De må spørre forbipasserende om veien og finner de fram, må de bestille og betale, alt på kantonesisk. Og så videre.
En flink elev kan kanskje klare seks puber på en kveld med håp om at hjernen klarer seg bedre enn lever og blære. En godbok som etterlater deg like kjærlig innstilt som «Bagdad Café».
BERIT KOBRO