Bjørn Sortlands produktivitet er imponerende, men årets utgave i serien om kunstmysterier virker litt sliten - og med for mange bakpek til tidligere bøker.
Hovedpersonen David innblandes (igjen) som vitne til kunsttyveri, og kaller situasjonen en «litt kjip reprise». Dessverre er dette symptomatisk for hele boken. Logikken svikter også når et gassangrep i Modern Tate Museum i London ikke medfører storalarm og generell terrorpanikk - ikke engang blir hovedoppslag i kveldsnyhetene.
Enkelte av de unge detektivenes påfunn balanserer også bare så vidt på grensen av det en 8-åring vil kunne svelge som kreativt, og ikke totalt idiotisk. De glemmer bort viktige premisser i trusselbildet, og som regel er det litt for klisjépregede spor og tilfeldigheter som redder fortellingens drama.
Men forfatterens gode språk tilfører isolert sett en slags glød og flyt i deler av eventyret. Pedagogikk og identifikasjon er omsorgsfullt rørt sammen av elementer fra både klassisk kunst og innsikt i nyere Playstationspill - som før i serien. Boken fungerer derfor noenlunde, og samspillet med illustrasjonene er godt. Men den forblir bare så vidt gjennomsnittlig, og bør sende forfatteren dypere inn i tenkeboksen.
MAY GRETHE LERUM