Martin Eide har skrevet en biografi som i skikkelighet og format er fullt på høyde med bokens objekt: Publisisten og motstandsmannen Chr. A.R. Christensen. Christensen, VG-redaktør fra 1945 til sin død i 1967, var doldisen som ble en av de viktigste dannelsesagenter og handlingsideologer i det norske 1900-tallssamfunnet.
Som samtidshistoriker fortolket og analyserte han sin egen tid. Som motstandsmann under krigen utformet han de viktigste og mest samlende parolene som ledet hen til fellesprogram og partipolitisk samarbeid. Som avisredaktør gjorde han en avgjørende innsats for å profesjonalisere og lovfeste pressens rolle i et fritt samfunn.
Biografien om Chr. A.R. Christensen er langt på vei en heltehistorie om ordets kraft og pennens makt. Hans fulle navn var Christian Arthur Richardt Christensen. Han var født i 1906 i Skien som sønn av en av byens ledende manufakturforhandlere. Som preseterist fra gymnaset dro han til Oslo, der han innledet filologiske studier ved Universitetet.
Men ganske raskt klarte han å «slåss seg til» en journalistjobb i Dagbladet. Der fikk han åtte år som allroundjournalist, og hans dannelsesår som avismann falt sammen med det beste av Dagbladets gullalder. Da han gikk over til forlagsbransjen og Aschehoug i 1934, var det for å innlede et sakprosaforfatterskap av enestående kvalitet og omfang.
Storverk som «Familieboken» og «Verden i går og i dag», ble til dels til samtidig med at han hadde redaktøransvaret for det ambisiøse «Aschehougs Magasin». Martin Eide understreker gjentatte ganger at Christensen tilhørte «saklighetens generasjon», preget av en insisterende vilje til opplysning og rasjonalisme.
Det var en egenskap Christensen fikk god bruk for under krigen, da han var sentral i arbeidet med å danne en felles motstandsfront, også med tanke på den kritiske fasen rett etter krigsslutt. At han hadde en nøkkelrolle i pressearbeidet, understrekes av at Chr. A.R. Christensen i mai 1945 ikke bare var påtroppende sjefredaktør for motstandsbevegelsens avis Verdens Gang, men også redaktør for fellesavisen «Oslo-Pressen», og fungerende sjefredaktør for Norsk Telegrambyrå.
Fortellingen om avisfenomenet Verdens Gang tar mindre plass enn man kanskje kunne ønske, i denne svært grundige beretningen om Christensens mangfoldige liv og virke. Redaktør Christensen var mer av en pressestrateg enn en avismaker, skriver Eide. Han var nok sterk utad, men relativt svak innad. Utviklingen av Verdens Gang fra lektoravis til populæravis, var noe Christensen aksepterte, men neppe applauderte.
Sjefredaktøren ville lage en avis som var uavhengig av både parti- og kapitalinteresser. Men de økonomiske og politiske konjunkturene i etterkrigstidens Norge tvang avisen og dens redaktør til større tydelighet både når det gjaldt journalistikk og politikk.
På mange måter blir derfor denne biografien også en beretning om den uavhengige åndsliberalismens vekst og fall i det tyvende århundre. Men først og fremst er det historien om en handlingsideolog som lyttet til dikterens ord og gikk inn i sin tid.
SINDRE HOVDENAKK