En begavet, svært spesiell bærumsjente vokser opp i et trygt, varmt og klokt hjem. Er det noe å skrive hjem om?
Pernille Dysthe gjorde det med den herlige beretningen «Hyper», om sin lange ferd til ro og likevekt i et utsøkt, presist språk. Intens, ærlig og modig strør hun friske treffende metaforer utover i boken.
Beretningen skildrer en reise ulik de «vanlige» (les mannlige ADHD) tilfellene vi kjenner så godt fra skolen. De konstant utagerende, rastløse og spenningssøkende guttene som bedriver risikosporter eller fyller fengslene. På samme måte som med hjertelidelser viser kvinner og menn ulike symptomer. Dette gjelder også ADHD.
I medisinens verden er menn normen og kvinnene varianter, selv om dette er i langsom endring.
Dysthes alter ego i boken er Rita Linn. Hennes oppvekst preges av en evig uro og sårhet. Hun har aldri kontroll og dras mellom behovene for ro, rutiner og forutsigbarhet, og suget etter fart og spenning. Utrettelig søker hun etter balansestrategier.
Å knyte opp umulige knuter, intense studier av elger og dyrking av «Jesus Christ Superstar» og Tut-ankh-Amons dødsmaske.
Rita Linn ser seg som et menneske uten filter. Fullt klar over at hun har vært en ekstra utfordring for foreldrene, selv om de alltid har elsket og akseptert henne som hun er, har hun et selvbilde «som det styggeste speilet på tivoli».
Hvorfor så sen diagnose? Hun kompenserer så dyktig med sitt intellekt og sin kreativitet. Rita Linn har absolutt gehør og kommer inn på Musikkhøgskolen. Dessuten har hun rik fantasi og lett penn. Hun rekker alt, trening, rydding, vasking og intellektuelle sysler. Så vellykket utad er hun at det faller ingen inn at hennes indre er et utmattende, snurrende inferno. Det har vært hennes skamfulle hemmelighet hele livet.
Dysthes skildring av sin opplevelse av å være et ADHD-tilfelle er medrivende og spennende. Når hun finner botemidlet og diagnosen og leter etter forklaringene på sin sene diagnose, er hennes beretning noe svakere. Men en flott og sterk debut.
BERIT KOBRO