Her forteller hun både om sin oppvekst og Irans nære historie, men kanskje aller mest om sitt arbeid for å påvirke det konservative prestestyret.
Boken er forbilledlig i sin rikdom og enkelhet. Selv lesere uten særlig kjennskap til Iran og islamisme trekkes lett inn i avanserte resonnementer - fjernt fra den polariseringen som gjerne preger dagens mediedebatt.
Shirin Ebadis viktigste poeng er at kampen mot landets prestestyre først og fremst er et nasjonalt anliggende, som ikke kan forstås uavhengig av en spesifikk forhistorie. Da den USA-vennlige og korrupte sjahen ble styrtet av islamisten Khomeini i 1979, var det et håpets lys som ble tent. Regimeskiftet ga løfter om en mer rettferdig samfunnsorden. Da det viste seg at de geistlige var mer konservative enn befolkningen, begynte den møysommelige kampen for å påvirke dem til å tolke islam på en mer humanistisk måte. Både fremskritt og tilbakeslag fulgte - og fortsetter den dag i dag.
Én scene i boken er spesielt gripende for en vestlig leser. Hun returnerer fra Paris til Teheran samme dag det ble kjent at hun har vunnet Nobels fredspris. Flyplassen er overfylt av mennesker som vil hylle henne - og mange venter nok på sterke utfall mot myndighetene. I stedet benytter hun den unike anledningen til å rope Allahu Akbar! (Gud er stor) - og markerer dermed på en svært symbolladet måte at prestestyret ikke har noe monopol på å representere landets religion.
Dette er en meget viktig utgivelse i en tid da vestlige land drøfter hvordan de skal forholde seg til det stadig mer anspente forholdet til Iran.
STEN INGE JØRGENSEN