Thore Hansen er kanskje mest kjent for sine billedlige kunstverk, men viser med sin andre roman om Jonatan Ruud et støtt grep også om romanformen.
Hans åtti år gamle helt er en leiemorder som helst dreper med syl, i seg selv originalt og kuriøst nok til å vekke denne leserens interesse. Når forfatteren så dynger på med fargerike kulisser i form av stedsbeskrivelser fra Catalonia, bipersoner og utbroderte måltider, lykkes han i å skape en riktig så koselig lesestund - om ikke akkurat de gyseligste grøss.
I sentrum står et mystisk og meget verdifullt kunstverk signert Salvador Dalí, og rundt dette dør mennesker tilsynelatende tilfeldig. Vår helt blir etter hvert selvsagt personlig berørt, og må bruke sin kløkt og erfaring fra hundrevis av leiemord.
Hansen skildrer sin hovedperson med både humør og innsikt, spesielt når han sparer litt på ordene og blir knapp i metaforene kjenner en leser den gamle leiemorderens smak av spritblandet paranoia i munnen.
Kjærligheten til den (mye yngre selvsagt) Maria er også vakkert formulert.
Når romanen likevel ikke er helt vellykket, kan forklaringen være todelt: Plotet er ikke av det mest oppfinnsomme. Ingen har advart forfatteren mot å dynge på med altfor mange repeterende introduksjoner rettet mot lesere som ikke har lest bok nr. 1.
Noen av dialogene i første tredjedel av boka er påfallende pedagogiske og overforklarende. Mye er altfor tydeliggjort. Mellom linjene står det lite. Man fornemmer derfor gjennom hele boken et snev av manglende tillit til leseren - men underholdende er det.