Oppvekst- og familieskildring med interessant tilløp, men uten skikkelig nedslag.
Fjortenåringen har i grunnen bare én drøm her i livet: Å hoppe skibakken ned. Men når beina bokstavelig talt svikter under ham, blir alt med ett forandret. Den snikende muskelsykdommen vil ta fra ham ikke bare skihoppingen, men en viktig del av selvstendigheten og selvbildet hans.
Bedre blir det ikke av at foreldrene tilsynelatende har mer enn nok med seg selv og hverandre. Det er en avstand mellom dem, gutten føler seg ikke sett. I hvert fall ikke av moren, som gjennomlever et psykisk sammenbrudd parallelt med sønnens gradvise fysiske lammelse. Og faren er bokstavelig talt bortvendt fra det meste annet enn sitt eget liv.
Det handler mye om å bli sett av seg selv og andre i denne nye romanen fra Thorvald Steen. Temaene han berører er allmennmenneskelig interessante, og forfatteren viser en fin observasjonsevne for mange situasjoner, mennesketyper og tidsbilder.
Problemet er at han for det meste forblir på utsiden av dem han observerer. Steens behov for å skrive ukunstlet og liketil, skaper mer avstand enn identifikasjon hos leseren. Det enkle blir banalt, de lyriske partiene blir platte. Og konfrontasjonen mellom far og sønn som det hele veien bygges opp mot, blir mer melodramatisk enn gripende.
Thorvald Steen har gått fra å være en eksperimentelt utfordrende forfatter til en tilsynelatende enkel og folkelig forteller. Dessverre har han mistet mye av sitt kunstneriske temperament på veien. Derfor lander denne romanen på kulen. Men det er lov å håpe på bedre oppdrift neste gang.
SINDRE HOVDENAKK