Man både ler og fortviler seg gjennom Finn Iunkers nye fortellinger, gjennomsyret som de er av livsbiografiske absurditeter og vanvittige opptrinn.
Men hvem sa det er enkelt å forstå og styre livet sitt i en meningsfull retning. Iunkers fortellerjeg tenker tilbake på reiser han har gjort i nær fortid, til Færøyene, Kontinentet, Egypt, han vil rekapitulere hva som skjedde og hvorfor. Som regel blir han svar skyldig.
Langtidsplanlegging er et fremmedord, han reiser på impuls, jobber når det trengs, drikker når han har lyst (dvs. ganske ofte) og holder seg åpent flytende og samtidig skarpt registrerende til det meste som møter ham.
«Hvorfor er jeg så lite skjerpet når høydepunktene i livet kommer?» tenker han, i Egypt, sammen med en tilfeldig kjæreste.
Litt av svaret er at han ikke ser noe hovedformål med livet sitt, ingen klar rød tråd eller meningsfull overbygning. Det er fylt med banale detaljer og brokker av enkeltsituasjoner som ikke er avsluttet, og som dukker opp og avleder oppmerksomheten.
På denne bakgrunnen får Iunkers presise observasjoner og høye stilistiske ferdigheter en egen underskru av meningsløs tragikomikk som gjør fortellingene både enkle, dypsindige og underholdende. Og jeg-fortelleren ubehagelig kjent.
ARNE HUGO STØLAN