Den nye utgaven av Ibsens skrifter er et rent mesterskudd. Så solid og så lærd at det rent tar pusten fra en!
30 anerkjente norske forskere med professor Vigdis Ystad som hovedredaktør, står bak. Men tro ikke at det er lagt til rette for menigmann. Det henvender seg særlig til forskere, over- og iscenesettere - men selvfølgelig også til interesserte lesere.
Verket er delt i to deler: et bind med de første ibsenske grunntekster, så et bind med innledninger og kommentarer. Interessant er den nærgransking av manuskriptene man gir seg inn på i kommentatorbindet til bind 1 - deres utseende, papirkvalitet, farger, heftetråder, metrikken i versene, osv.
Her får man også megetsigende opplysninger om alle navn og vanskelige ord og begreper i tekstene. Hvem var de, alle disse mytologiske skikkelser og guder i Ibsens første skuespill? Her finner man det.
Sammen med opplysninger om førstegangsoppførelsene av stykkene. Da det første Ibsen-stykket ble spilt i hovedstaden var 557 mennesker til stede, får vi høre - og det er jo interessant nok.
Kommentarene er stort sett skarpsindige og kloke. Som når de avdekker at Ibsen selv i sin mest nasjonalromantiske periode var todelt i sin innstilling til de nasjonale verdier.
Men det nye verket pretenderer ikke å være noen biografi. Det er utelukkende et verk om selve tekstene. Også om de «makværk» dikteren selv tok avstand fra.
Er dette da et helt lytefritt verk? Nei. Det mangler en skikkelig innledning i første bind, en redegjørelse for verkets litt kompliserte oppbygging og forutsetninger. Hva er det som skiller det fra den gamle Hundreårsutgaven? Hvorfor har man konsekvent brukt førsteutgavene som grunntekst og henvist alle varianter til kommentatorbindet?
Det må også sies at det er blitt unødig innviklet å få greie på hvem som har skrevet de enkelte kommentarer. Endelig må det nevnes at petitessenes antall av og til blir litt for stort. Men så er verket pålitelig også. Det må være helt klart at det er et storverk som her ser dagens lys.
Yngvar Ustvedt